– Hele 90 prosent av Facebook-brukerne sier de blir glade når venner liker meldinger og bilder de legger ut, sier Berit Skog, som forsker på sosiale medier.

Skog er førsteamanuensis ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU. Hun stilte en del spørsmål om sosiale medier under Forskningstorget i Trondheim forrige helg.

Tre av ti av de spurte sier at mange «likes» styrker selvtilliten deres. Hver fjerde bruker blir skuffet om de får få «likes».

Unge deltakere

Til sammen 440 personer over 13 år deltok i undersøkelsen. Samtlige av dem brukte Facebook. Det var kravet for å få bli med på undersøkelsen denne gangen.

Nå skal det sies at undersøkelsen i stor grad mottok svar fra unge folk, og ikke gjenspeiler situasjonen om du ser på alle aldersgrupper under ett. Mange av dem som besøkte Forskningstorget tilhørte skoleklasser.

Halvparten av dem som svarte var skoleelever, 20 prosent studenter, 27 prosent i arbeid og bare tre prosent svarte «annet» under statusen.

Dermed gir undersøkelsen mest et bilde av de unges vaner på sosiale medier, samtidig som den gir et bilde av nye digitale trender.

Fra Forskning.no Fredag 26. september 2014

Hva er det som er så attraktivt med en instagramside med 10000 selfier på?
Øker menneskeverdet?

i 1889 reiste de til fotografen å tok det ene bildet. Den eneste gangen et menneske ble fotografert. Sort-hvitt og en sjanse. De henger på veggen i et par generasjoner, havner i en skuff og bort med det. Ganske komisk, sammenlignet med i dag.
Om ikke lenge så har det gått generasjoner og de ser kanskje ikke poenget med å betale på din gravstein heller.. DU er borte. Det er også de som fulgte deg og likte det du posta. Ofte av frykt for ikke å få likes tilbake. Slik gikk nå livet. I den store sammenhengen en kort, ekstremt kort periode, der man desperat forsøkte å utgjøre en forskjell. Da ved å legge ut bilder av sitt eget fjes. Og ikke engang ekte, men med filter, botox og mye annet.
Man gjør selvsagt som man vil, og er det lykke skal man bare peise på.
Bruke de site årene til å høste likes. Man kan også få selfie på gravstøtten nå, slik at man kan huskes slik man postet.

Ok, hvorfor alle disse selfier. På stories og alt slikt?
2000 fremmede skal se deg? Skal de like deg? Skal de trekkes til deg?
Må du vise de at du lever?
Eller er det egentlig til nær familie? Hvis min mor starter å sende meg 27 bilder hver dag av hva hun gjør og vrenger fjeset sitt i personlige meldinger til meg daglig, ville det sett spesielt ut. Men på en måte, mere naturlig enn å forsøke å bombardere dette til shitloads med fremmede folk!

Nå snakker jeg ikke om tinder. Ikke disse annonsesidene der man er på jakt.
Jeg snakker om vanlige digitale søple-plasser. Altså ikke spesial avfall men restavfall.
(Tinder må regnes som spesialavfall)



Jeg personlig tiltrekkes av å lese andres opplevelse av det som foregår og interesserer meg for mye lett underholdning. Som feks Rosenborg.
De tyngre tingene som opptar meg er helse, rus, psykisk helse og slike ting, ofte som jeg har egen erfaring i.

Så er det slik at på det punktet her i teksten, så har jeg mistet flere.
Mange sluttet å lese lengre oppe. Man holder på å venne seg til det korte, kjappe overfladiske. I tråd med Paradise Hotel og mye annet utseendebasert samfunn.
Kropp uten hau som min psykolog Trond Haug kaller de.
Den lange teksten ja..
Hvordan skal jeg nå frem med mine erfaringer da?

Jo, jeg dokumenterer min reise. Korte historier og av og til, selfier.
Hva annet kan man gjøre enn å danse i takt med samfunnet.
Jeg håper jeg lever den dagen verden våkner og at jeg på en eller annen måte får være med å vekke folk utav digital bekreftelse. Skjermliv kan man kalle det.



Jeg hørte om en kameratgjeng som var ute og spiste sammen.
De la mobiltelefonene opp-ned i en haug.
Den første som «bare måtte sjekke» måtte også spandere middagen.


Lykke for meg er å være sammen med min familie, og når jeg er det, ønsker jeg ikke å se på det du legger ut a bilder av deg selv.
Å når det kommer til det perfekte utseende med riktig posisjon med munnen og det utfordrende blikket, eller storyen med litt hud, kanskje en delikat tekopp med foten i bakgrunnen…
Apropos te.. En engelsk krimserie vil alltid fremstå mere realistisk enn de aller fleste hollywoodfilmer. Tenk litt over hvorfor.

Min svigerfar, han er inne på sosiale medier når han er på dass. Det er en fin symbolikk.


Bernie Sanders.

I denne sammenheng er det også forfriskende med en senator som møter opp i innsettelsen av en ny president sittende på klappstol med armer og ben krysset, iført en mørkegrønn parkas og mønstrete strikkevotter.
Det er i følge forfatter Reidar Strisland ikke noe statement fra senator Sanders. Han er bare veldig lite formell. For han handler politikk om nettopp politikk, og ikke hvordan man går kledd. Han er særs lite jålete.
Han vant det som beskrives som memekampen etter innsettelsen.
Men for min del er dette fint og ikke ironisk.



(Men, engelsk meme, er et kulturelt uttrykk som sprer seg ved etterligningeller kopiering og utvikler seg gjennom utvelgelse – i dag særs bilder, video eller tekst som spres digitalt og utvikles underveis)

I 1994 var jeg innlagt på en Minnesotaklinikk.
Mitt opphold varte i 63 dager, løpet etter har pågått i over 26 år.

I des 1996 startet jeg min utdannelse innen terapi og behandling av rusavhengie.
Etter min tid som trainee, begynte jeg som terapeut ved Bjerketun Kurssted.

Her er litt om filosofien, hvordan behandlingen er lagt opp og historien bak:

Minnesotamodellen er et nordisk navn for en behandlingsform som ble utviklet i staten Minnesota i USA imot slutten av 1940-tallet. Behandlingsklimaet for alkoholisme og rusavhengighet på denne tiden var preget av håpløshet og mangel på handlekraft, og innleggelse på lukkede psykiatriske klinikker, anstalter og asyl var de generelle tilbudene for folk med rusproblemer, i den grad det i det hele tatt fantes et tilbud. Straff og isolasjon var vanligere enn behandling, eller det var det som var behandlingen.

Et statlig psykiatrisk sykehus, Wilmar State Hospital, og to private institusjoner, Hazelden og Pioneer House, begynte å eksperimentere med nye behandlingsformer for alkoholisme ettersom de innså at noe måtte gjøres. Faglederne ved statshospitalet begynte å søke i akademiske kretser omkring hva som kunne gjøres for å hjelpe alkoholikerne, men fikk liten hjelp fra akademia. Etter hvert fikk faglederne opprettet kontakt med Hazelden, en nærliggende farm hvor AA-medlemmer hadde begynt å tilby utslåtte rennesteinsalkoholikere noen ukers rekonvalesens med fokus på praktiseringen av AA’s 12-trinnsprogram. Statshospitalet og Hazelden inngikk etter hvert et formalisert samarbeid og utviklet et 4 ukers primærbehandlingsprogram, senere kalt 28 days. AA’s erfaringsbaserte kunnskap ble implementert inn i behandlingsopplegget sammen med den profesjonelle behandlingen fra andre typer fagfolk. Et av behandlingsstedene oppdaget at det oppstod en særlig god kjemi mellom pasient og behandler hvis behandleren tidligere hadde opplevd noe av de samme problemene som klienten, og at forståelsen og identifikasjonen dem imellom var en særdeles viktig terapeutisk allianse.

Dette er sannsynligvis det første eksemplet på hvordan erfaringsbasert kunnskap systematisk ble tatt inn i et strukturert opplegg innenfor deler av helsevesenet, og dette skjedde som sagt på 1940-tallet.

Minnesotamodellen utviklet først og fremst to markante kjennetegn som de var først ute med – det ene var erfaringskonsulentrollen med tørrlagte AA-medlemmer som terapeuter, og den andre var å bringe familien inn i behandlingen sammen med den som hadde rusproblemet. Minnesotamodellens hjørnestein er nettopp at terapeutene har egen erfaring med avhengighet, samtidig som de er profesjonelt utdannet. Man så også at familiemedlemmene i stor grad hadde like stort behov for behandling av sine egne følelsesmessige og kognitive konsekvenser som den som hadde selve rusproblemet. I Minnesotamodellens behandling er avhengighet alltid blitt betraktet som et familieproblem ved at de pårørende alltid lider av sine kjæres avhengighetsproblemer, og derfor trenger egen behandling for de negative opplevelsene de har gjennomlevd. Eksempler på dette kan være gjentatte svik, benektelser, fortielser, manipulasjon, uansvarlighet, sorg, skam, skyld, muliggjøring, osv. Mange mønstre og roller kan ha blitt så inngrodd i familier som sliter med rusproblemer slik at de ikke endrer seg selv, selv om den rusavhengige blir rusfri. Kommunikasjon, regler, følelser, strategier, osv. jobbes målrettet med for den enkeltes velferd.

De tre ovennevnte institusjonene utvekslet erfaringer og metoder utover 1950-tallet, og etter hvert som behandlingsopplegget viste seg å være en formidabel suksess ble modellen kalt Minnesotamodellen på folkemunne, også referert til som 12-trinnsmodellen.

Minnesotamodellen forbindes ofte med AA, og de har mange likhetstrekk, men det er to forskjellige ting, selv om AA’s filosofi og sykdomserkjennelse ligger til grunn for hele modellen. Vi kan si at Minnesotamodellen er en profesjonalisert 12-trinnsbehandling med karakteristiske kjennetegn og særtrekk. Etter AA’s grunnleggelse i 1935 og eksplosjonsartede vekst utover 1940-tallet begynte man for første gang å se effektene av et rehabiliteringsprogram som virket for mange. Det var samtidig mange som ikke klarte å bli edru/rusfri av å gå på møter i AA-fellesskapet, og på grunn av dette behovet oppsto Minnesotamodellen som en parring av ideer mellom AA, legevitenskapen og psykiatrien.

Grunnlagstenkningen innenfor Minnesotamodellen som var banebrytende og ny baserte seg på følgende antagelser:

1. Rusavhengighet og alkoholisme finnes og det kan behandles. Dette kan virke absurd å tenke på i dag, men det var en mer eller mindre revolusjonerende tanke den gang. Klart, man visste at det fantes alkoholikere og junkies, men de var nesten ikke å regne som menneskelige vesener, de var forkvaklede individer uten moral, integritet og viljestyrke som hadde en genbank av fordervelse i seg, eller rett og slett djevelen selv. Det nye var nå at rusavhengighet kunne defineres på en annen måte enn tidligere, blant annet på grunn av synet til AA, og dette brakte med seg en behandlingsoptimisme og en generell avstigmatisering av rusavhengige, i tillegg til mer forskning, mer behandling, og bedre resultater enn noen gang tidligere i historien. WHO’s agenda omkring alkohol/rusproblemer og anerkjennelsen omkring dette fra 1948 og utover 1950-tallet kan tydelig ses i sammenheng med fremveksten av Minnesotamodellen, og selvfølgelig som samfunnsproblem generelt sett.
2. Rusavhengighet er en sykdom og en primær lidelse. Rusproblemet berører alle områdene av livet til den som har det, både fysisk, psykisk, sosialt, biologisk, økonomisk, seksuelt, følelsesmessig, åndelig/etisk, osv., og er kronisk og progressiv. Den har sannsynligvis en genetisk faktor også – såkalt genetisk predisposisjon uten at dette kan klassifiseres som årsaken til utviklingen av sykdommen. Man har kartlagt over 1500 forskjellige genom i dag som alle påvirkes av avhengighetsutvikling, men ingen er årsaken til det. I dag kaller vi avhengighet og alkoholisme for en biopsykososial lidelse, med underklassifiseringer/diagnostiseringer av forskjellige typer avhengighetssyndrom, gjerne ut i fra det mest åpenbare symptomet. Hvis man først har stilt diagnosen innebærer det å ha en livsvarig sårbarhet i forhold til bruk av rusmidler som ikke er reversibel med en gitt periodes abstinens eller avholdenhet. Sykdomsbegrepet har vært kontroversielt i de kretsene hvor avhengighet har blitt ansett som et feil- og tillæringsproblem med underforliggende årsaker, men den nyere nevrobiologiske og nevrokognitive forskningen underbygger denne påstanden, for eksempel gjennom sensitiseringsteorien. «En sylteagurk kan aldri bli en vanlig agurk igjen.»
3. Rusavhengighet er en «no-blame»-sykdom. Ettersom rusavhengighet etter hvert ble ansett som en sykdom var det ikke lenger et resultat av dårlig moral eller at man var et dårlig eller svakt menneske uten karakter, integritet og viljestyrke. Man gikk fra å være god/dårlig til å bli syk/frisk. Arven fra 1800-tallets avholdsbevegelser med sterke religiøse undertoner hvor man dømte de rusavhengige avtok, selv om denne arven fortsatt ser ut til å sitte igjen i folkesjela hos mange. På grunn av at dette reduserte skammen og det sosiale stigmaet omkring avhengighet/alkoholproblemet frigjorde det den enkelte til å kunne ta ansvar for sin bedringsprosess og sin egen tilfriskning på en annen måte enn tidligere. Profilerte samfunnsmennesker kunne stå frem og gå i bresjen, som for eksempel Betty Ford i USA.
4. Rusavhengighet er en mangefasettert og kompleks sykdom. I samarbeid med leger, psykiatere, psykologer, AA-medlemmer, osv. begynte man å identifisere sykdommens natur. Man kartla den fysiske allergien, den psykiske besettelsen, suget(cravings), de sosiale faktorene, den genetiske predisposisjonen, tilbakefallsproblematikken, osv. I den senere tid vil nevrokjemien være det seneste bidraget til å øke kompleksitetsforståelsen. Minnesotamodellen var den første behandlingsmetoden som bevisst bygde opp en tverrfaglig tilnærming til problemet.
5. Behandlingsmålene ble totalavhold fra rusmidler. Dette er jo logisk nok ettersom kontrollert drikking/rusing eller redusert forbruk ikke er oppnåelig for en som har utviklet sykdommen. Man jobbet imot en varig livsstilsendring som blant annet innebar deltagelse i 12-trinnsfellesskap for de som ønsket det. Alle pasienter ble sterkt oppfordret til å delta i selvhjelpsgrupper. Tilfriskningen ble ansett som en prosess og ikke som en enkeltstående hendelse i pasientens liv. Man ble ikke avhengig på en dag, dermed ble man ikke nykter på en dag heller.

Sykdomsbeskrivelsen som kom ut fra Minnesotaklinikkene fortonte seg slik:

• Den rusavhengige ruser seg annerledes enn andre mennesker
• Den rusavhengige kan ikke bruke måtelig eller over tid kontrollere sin bruk
• Den rusavhengige fortsetter å bruke til tross for alle fysiske, psykiske og sosiale problemer bruken medfører, og vil som oftest benekte at det eksisterer noe problem
• Den rusavhengige får kontrolltap
• Den rusavhengige utvikler en sykelig psykisk avhengighet til sitt stoff
• Den rusavhengige kan aldri ruse seg moderat igjen uten etter hvert å miste kontrollen på nytt

Behandlingen i Minnesotaklinikkene antok nå form imot å behandle sykdommen, selve alkoholismen og rusavhengigheten, før man gikk inn for å se på eventuelle bakenforliggende problemer, den såkalte komorbiditeten som enkelte forståsegpåere aldri blir enige om – hva kom først – høna eller egget? Skyldes de psykiske problemene rusen eller er de psykiske problemene årsaken til rusen, og hvem skal vi behandle først? Hvilke symptomer tar man tak i? I Minnesotamodellens behandling jobbes det alltid imot erkjennelsen omkring avhengigheten, og hvordan man kan håndtere trangen til å bruke.

Minnesotamodellens anerkjennelse av at rusavhengigheten var en primær lidelse var i utgangspunktet smart fordi det fjerner mye skam for den enkelte klienten, under forutsetning av at man har akseptert at man er rusavhengig, og ikke fortsatt benekter, rasjonaliserer, minimaliserer og bagatelliserer problemet. Sykdomsinnsikten ble dessuten et viktig innslag i den eksistensielle krisen som oppstår når man skal slutte å bruke. Samtidig er det en forutsetning for å kunne stille hva som helst slags diagnose at den som skal utredes er stabil og ved sine fulle fem, eller med andre ord rusfri. Sykdomsbegrepet hjalp pasienten til å akseptere og forsones med situasjonen hvor målet var å lære seg å leve med en kronisk sykdom, på lik linje med andre progressive og dødelige sykdommer. Sykdommen kan ikke helbredes, men den kan stanses, og man kan få et godt liv uten bruk av rusmidler. De færreste rusavhengige tror i utgangspunktet ikke på dette fordi effektene av avhengigheten på det nevrokjemiske planet forteller noe annet. Alle aspektene omkring det vi vet om funksjonene i amygdala, nucleus accumbens, det limbiske systemet, hippocampus, osv., forhindrer den rusavhengige i å tro at det finnes et godt liv uten å bruke, fordi effektene av rusmidlene/det man er avhengig av er så nært knyttet til overlevelsesmekanismer, motivasjon, belønningssystem, hukommelse, osv. Minnesotamodellens fagfolk hadde ingen kunnskap om nevrokjemi utenom det erfaringsbaserte planet som ble presentert gjennom edru AA-medlemmer som delte deres erfaringer.

Minnesotamodellen hadde også en multidisiplinær og tverrfaglig fordel som var ny. Man betraktet rusavhengigheten som noe mer enn bare det mest åpenbare symptomet – bruken av rusmidler. Avhengigheten ble ansett som et livsproblem. Hvis det å slutte å bruke er løsningen så er jo alt såre enkelt. De fleste som sliter med avhengighetsproblematikk vet jo at det er det å ikke begynne å bruke igjen som er det største problemet, ikke det å slutte i seg selv. Det har de fleste gjort hundrevis av ganger, uten særlig langvarig hell. Behandlingen var heller ikke slutten på problemet, men begynnelsen på løsningen for den enkelte gjennom praktiseringen av 12-trinnsprogrammet. Minnesotamodellen var også holistisk og tilgodeså alle områdene av livet for den enkelte. Ikke bare psyke, og ikke bare soma.

Undervisning omkring alle de livsområdene som berøres av avhengighetssykdommen ble raskt et kjennetegn ved Minnesotamodellen. Man underviste i sykdomsbegrepet, den progressive utviklingen, og omkring AA’s 12 trinn for å nevne noe, ved siden av gruppeterapien som klientene deltok i. Den informasjonen som ble delt skapte større identifikasjon ettersom den kom fra mennesker med egne og lignende erfaringer, og ble en stor suksess. En av de store fordelene med dette var at klientene ikke hadde samme type forsvar som når man deltok i en annen type gruppe eller i en-til-en-samtaler, gjerne med en konfronterende stil. Å lytte til foredrag og få presentert kunnskap som vanligvis er forbeholdt fagfolk skaper en atmosfære av å bli tatt på alvor, å bli sett, å bli respektert, osv. Foredrag og gruppeterapi er fortsatt kjernevirksomheten og ryggraden i Minnesotamodellen, i tillegg til det tverrfaglige samarbeidet mellom erfaringskonsulenter/terapeuter, leger, psykologer og psykiatere, sykehuspersonell, pedagoger, familierådgivere, sexologer, prester og andre typer rådgivere og helsepersonell. Mange andre typer behandlingsmetoder, som for eksempel de terapeutiske samfunnene som oppsto utover 1960- og 70-tallet bygger på Minnesotamodellens filosofi og behandlingstilnærming, dog uten sykdomstenkningen i bunn.

Minnesotabehandlingens elementer kan deles inn i tre hovedpunkter:

• Primærbehandling – den intensive delen av behandlingen som enten foregår i innleggelse i døgninstitusjon, som ambulant/poliklinisk dag- eller kveldsbehandling. I primærbehandlingen jobbes det med å bryte benektelsesmønstre som alltid følger avhengighetsproblematikk, og klienten får lære seg verktøy som er nødvendige for å holde seg rusfri.
• Ettervern – klienten erfarer at de strategiene som er lært inn i primærbehandlingen virker, og jobber med å implementere disse strategiene i det daglige livets rutiner, struktur og innhold. Ettervernet varer som regel i 2 år, i tillegg til oppfølging i selvhjelpsgrupper, psykolog, rådgivere, leger, osv.
• Familiebehandling – de pårørende får mulighet til selv å bearbeide de konsekvensene de har som et resultat av å ha levd tett på avhengigheten, og også om hvordan man skal forholde seg til den nylig rusfrie familiemedlemmet.

Minnesotamodellen har selvfølgelig utviklet seg siden oppstarten, og de senere årene har den «absorbert» mange elementer fra kognitiv atferdsterapi. Dette er jo ikke så rart med tanke på det enkle kognitive programmet som 12-trinnsprogrammet i utgangspunktet er. Minnesotamodellen er den mest brukte behandlingsmetoden for avhengighet på verdensbasis og har hjulpet millioner av mennesker verden over. Her i Norge er modellen derimot blitt sparsomt brukt, og man regner med at ca. 5 % av behandlingen for avhengighetsproblemer her hjemme er Minnesotabehandling. På Island derimot, er tallene 95 %, og i alle våre andre naboland er tallene høye, og langt over 50 %. Man kan undre seg over hvorfor det er slik, når man vet at de som ønsker dette tilbudet faktisk har muligheter til å bli rusfrie.

Ikke fortell alle du møter hvordan du har det!
Åpenhet kan også være en belastning.

Det er blitt populært å uttale seg om den klassiske situasjonen der man møter en annen og man får spørsmålet
«Hvordan har du det«
Så svarer man selvsagt i de fleste sammenhenger:
«Jeg har det bra».
Dette blir altså brukt som et eksempel på at folk ikke tør å fortelle om hvordan de egentlig har det.

Jeg er for å fortelle om hvordan du har det. Jeg er for åpenhet.
Men..

Du vet, den deprimerte slektningen, som er litt slitsom. Han eller henne som alltid plages, og som suuuger energien utav deg. Den personen du egentlig ønsker å unngå.

Jeg har vært slik. Rett og slett for åpen og når sykdommen har blomstret, så søker man bekreftelse der man kan. Også hos mennesker som ikke vil gi det, og kanskje av og til i sammenhenger der det er upassende.
Muligens man opplever skepsis fra vedkommende av en eller annen grunn må man da overbevise om at det faktisk er slik man føler.

Da blir det slik jeg har snakket om før; Det du dyrker, får du mere av!

Jeg tror ikke åpenhet i alle sammenhenger hjelper alle, og av og til vil det forverre situasjonen til den som sliter, og man skyver folk unna seg.

Har man først gjort det, slik jeg gjorde, kan et miljøskifte være smart.
Altså det å skifte fokus.
– Du blir gjennomsnittet av de fem personene du omgåes oftest.

Jeg mener ikke flykte fra, jeg mener få muligheten til å endre perspektiv.
Dyrk det positive!
Når du har funnet problemet, så vet du problemet. Da er tiden kommet for løsningen.
Jeg tror at noen ganger, er løsningen å bevege seg bort fra problemet, skifte perspektiv og å LEVE I LØSNINGEN!

Sånn sett vil det å svare: Jo takk jeg har det bra, og å argumentere for det som er bra, BRA!

Det er jo noe med dette at alle sier de liker åpenhet, helt til du er syk, deprimert o.l.
Da forventes det at du skal opptre som en frisk, logisk tenkende, positiv person.
Jeg ble kalt en hund som ikke forsto mitt eget beste av mennesker som levde nært meg i 2013. Det sitter i meg fortsatt. – En hund, en som ikke var istand til å slutteå tenke som jeg gjorde.
Det er sjelden særlig logisk tankegang nede i den tåka jeg vasset i.
Jeg gikk i negative tankespiraler, og jeg dyrka det negative.
Om noen viste meg litt omsorg, kvalte jeg dem med alle mine uløselige problemer.
– Folk trakk seg unna.
Jeg var ikke i stand til å finne håp., jeg var ikke istand til å gi noen andre grunn til å gi meg noe håp.
Det var nok ikke så mye opp til meg som mange tror.
Det å dyrke det positive, jeg følte ikke at jeg hadde særlig mye å dyrke. Det var ikke fruktbar jord.
Jeg hadde ikke noe å så, og jeg ventet på at alt skulle gå galt. Jeg fikk alltid rett.
Altså, tankens kraft i negativ betydning.
Det du dyrker, får du mere av.
– Det var greit at jeg var syk, det var greit at jeg var meg.



Jeg ga ikke meg selv muligheten til å dyrke det positive før jeg kom meg til en ny plass, med mange nye folk.

– Det var greit at jeg var syk, det var greit at jeg var meg.
Det var ikke greit at jeg ensidig fokuserte på problemene, og jeg ble utfordret til å løse de.
Jeg nærmet meg mine omgivelser mere i tankegang.

Har jeg i dag en tung dag, vil jeg ikke automatisk fortelle hele verden om dette.
Jeg snakker med de som kanskje hjelper meg til å skifte perspektiv.
Jeg dyrker løsninger, det positive.
Jeg vanner, jeg fjerner ugress og jeg pleier det jeg sår.
Jeg høster det jeg får.

På mine dårlige dager forteller hvordan jeg har det til de riktige personene, men heller en for lite enn en for mye.

Jeg forteller ikke alt til alle.

1996 var året jeg flytta til Bangsund. Et lite tettsted langs med riksvei 17, med 880 innbyggere.
11 km sør for Namsos.
Jeg hadde et nært og tett forhold til Lillian og Terje Bjerkestrand, som drev klinikken der jeg hadde vært innlagt i 94/95. Jeg hadde på denne tiden vært edru i 2 år og hadde stø kurs mot et bedre liv enn det jeg kom fra. (Det skulle ikke så mye til)

Jeg bodde i en sokkelleilighet, som jeg fikk male opp selv. Jeg er fargeblind, så jeg har blitt fortalt at det ble veldig spraglete. Grønt og rødt. Absolutt alt. Vegger, lister, bord, kommoder og salongbord. Det så ikke ut =)
Jeg kjøpte meg vannseng og hele greia så ut som en 90-talls parodi. (mao midt i blinken, vi var midt i 90-tallet)
Jeg hadde fint lite penger, så det gikk i Honnikorn fra en butikk som hette Ciro i Namsos, og middag spiste jeg på klinikken, som for så vidt lå på en liten plass som hete Sjøåsen.

Jeg gikk i opplæring til å bli terapeut. – noe jeg ble etter noen år og jeg jobbet en del år med rusforebyggende og AA`s 12-trinnsprogram som behandlingsform. Trainee er det korrekte navnet.
Jeg er vel sikkert fortsatt den dag i dag den yngste som har fullført denne utdannelsen. Noe jeg har hatt god bruk for hele veien. Et av kriteriene er at man selv skal være tørrlagt og ha gjennomgått samme behandling selv.

Tilbake til den fargerike leiligheten.
Jeg brukte det jeg hadde til overs av penger til å kjøpe meg filmer. VHS-hos Tore på showtime i Namsos. Gary Oldman var favoritten, og er det den dag i dag. Klasseskuespiller. Skal du har film av kvalitet, så er du trygg om du finner filmer han spiller i =)
Jeg eide en Opel Record 2.2 i, noe som var gjevt for unge gutter. Sprek bil, som jeg ikke hadde penger nok til å forsvare. Den ble solgt til naboen, en alenemamma som etter hvert ble mamma til min førstefødte, Amanda.

Det som opptok tankene mine akkurat nå var selve Bangsund. Einarmoen, en liten gate foran Klempan et lite turmål med fin utsikt over hele Bangsund. Jeg så nettopp et bilde fra Bangsund og ble sittende å dagdrømme.
Vi eide etter hvert et lite hus der, som ble pusset opp med små midler. En kompis som var snekker stilte opp og man fikk lagt brystningspanel og litt sånn enkle ting som pur unge folk pusser opp med. Litt mindre grønt og rødt, men jeg tror fort det var litt hovedingredienser.

Et stort rødt uthus som hadde blitt brukt til å bygge færinger (båter) og plass til mye ved. Bangsund er veldig kaldt på vinteren. Jeg ble grundig kjent med vedarbeid, noe som kan være veldig tilfredsstillende.

Sommeren 98.

Amanda kom til verden, Norge slo Brasil. Det var koselige lyder fra hønene i nabogården. Vi hadde ei stor plen, som ble brukt som volleyballbane, badmintonbane og krokketbane.
Det luktet løvetann og humlene laget koselige lyder. Jeg husker det som en reklame for tøymykner som heter ett eller annet sommerlig.
Åse og Ingolf bodde litt opp i samme gate. De var pensjonister, som likte å ta seg en midt på dagen.
Ingolf fortalte ofte om livet på Einarmoen og på Bangsund i gamle dager, og om Bangdalsbruket. Bangsund var sentralt og sysselsatte opptil 200 personer. Tjærebrenning, egen smie og selvsagt tømmersleping. Han fortalte om tomtene på Einarmoen som var gravet ut for hånd og taket på vårt hus var kledd med Altaskifer. Det varer visst evig.
På Bangdalsbruget møtte han kona si. Åse. Hun kom fra Lesjaskog om jeg ikke husker feil. Jeg besøkte henne et par ganger en del år etter jeg flytta fra Bangsund også.
Det står mange sånne påler i havna på Bangsund. Minner fra en svunnen tid.
 

Den havna er så vakker, den er som tatt fra et postkort. Skjærgård med fine holmer og små øyer og litt fisk er det også. Vi hadde en liten båt og et naust fint plassert ytterst på Vikan. De var det også fint å bade.
Ellers er det en del fine strender der. Kalvøya er synlig fra Riksveien og en populær badeplass, Bangsundbotn, eller «Ainnersia» som de sier, har også noen fine strender som ikke så mange vet av.


En skole, et samvirkelag som drev med trelast og som hadde det meste, en god gammeldags landhandel. (denne finnes ikke lengre)
Alle kjente alle og bygdas unge herrer hadde tatt over et lite bygg de kalte banken. Der var det samlinger og fotballkvelden. Altså de hadde en liten pub. (denne finnes ikke lengre)
Posthus var i samme bygget som butikken og 8 meter fra den grønn-røde spraglete sokkelleiligheten jeg hadde bodd i. (denne finnes ikke lengre)

Jeg blir varm i hjertet når jeg tenker på tiden på Einarmoenveien 13. Grønn Prince, tab xtra og gitar på plena var også en fast greie på sommeren.
Naboen hadde fått seg internett, og dette virka helt ubegripelig. Man kunne søke på noe og finne det. Nesten som et leksikon. Jeg fikk lete i en liste over alle filmene Gary Oldman hadde spilt inn. Slik hadde jeg en komplett oversikt og satte dette i en perm. (det var mappene vi hadde den gangen) Det som ble liggende på skrivebordet, havnet ofte i papirkurven og ble slettet for godt.
Playstation 1, med hovedfokus på Colin Mcray og bilspill, men også FIFA.

Min far kom også på besøk, mulig i 1997. Det ble siste gangen jeg så ham. Han døde 9. mars 2000. 46 år gammel.
Han satte igjen ei campingvogn som jeg satt i og hørte livesendinger fra fotballrunden. Den gangen RBK vant alt, iallfall er det slik vi liker å huske det.
Jeg fikk også en kano av ham, en Inkas Linder 5,25.
Den ble flittig brukt i Bogn fritidsområde. Disse turene har brent seg fast i meg.

Finn dukket også opp i 97 og vi begynte å spille sammen. Finn er en mye bedre gitarist enn meg, men jeg var bedre på mapper og på å ikke la ting ligge på skrivebordet. Jeg var også muligens litt bedre på å synge, iallfall ikke dårligere. Og jeg var klart bedre på scenen.
Det skulle vise seg å være min gave.
Jeg hadde jo fått med meg mye tilbake i livet. Sceneerfaring soim skuespiller. Som foredragholder og jeg hadde en voldsom selvtillit når det kom til det å underholde folk.
Jeg fikk også brukt dette internettet til å få skrevet ut en oversikt over alle utesteder i Norge!! Slik at jeg kunne ringe de og få spillejobber.
Alt i permer. =)

Twosome ble født og startet en reise som en måtte være med på for å forstå.

Opel 2,2 i-en hadde vi fortsatt. =)

Av og til ser jeg bilder fra Bangsund, og jeg lukker øynene og drømmer meg tilbake.
Sommeren 98.

Jeg hadde aldri sett for meg at en sånn plass som Bangsund skulle bli så sentral i livet mitt.
Men det ble det, og for det er jeg takknemlig.

Jeg fløy høyt, alene og kræsja.

Jeg kom meg på vingene, og kræsja enda styggere. Skikkelig trynelanding.
Gikk på kjeften som Bernt Magne på Rørvik kalte det.

Skulle jeg komme noen vei, så måtte jeg tilbake, eller på vingene om du vil.
Jeg var livredd, all erfaring tilsa, jeg kunne ikke fly.

Jeg landet rolig hos deg, fikk fly i trygge omgivelser sammen med en god erfaren flokk.
Familie.

Skal man komme noen vei, må man tørre. Man må våge å bevege seg.
Ellers kommer man ingen vei.

Hvis du sørger for at det ikke skjer noe, så skjer det ikke noe.
-man kan ikke leve sånn, man må tørre. Det skal jo skje noe. Det er livet det.

Det er vanskelig å våge, men det er viktig om man vil leve.

Det å leve og det å eksistere er to helt forskjellige ting.
Nå kan jeg også lære bort til de små i redet å kaste seg utfor og fly skikkelig.
Kanskje er det meningen at man skal krasje noen ganger?

Jeg ble en bedre flyger av det.