Minnesotabehandling.

I 1994 var jeg innlagt på en Minnesotaklinikk.
Mitt opphold varte i 63 dager, løpet etter har pågått i over 26 år.

I des 1996 startet jeg min utdannelse innen terapi og behandling av rusavhengie.
Etter min tid som trainee, begynte jeg som terapeut ved Bjerketun Kurssted.

Her er litt om filosofien, hvordan behandlingen er lagt opp og historien bak:

Minnesotamodellen er et nordisk navn for en behandlingsform som ble utviklet i staten Minnesota i USA imot slutten av 1940-tallet. Behandlingsklimaet for alkoholisme og rusavhengighet på denne tiden var preget av håpløshet og mangel på handlekraft, og innleggelse på lukkede psykiatriske klinikker, anstalter og asyl var de generelle tilbudene for folk med rusproblemer, i den grad det i det hele tatt fantes et tilbud. Straff og isolasjon var vanligere enn behandling, eller det var det som var behandlingen.

Et statlig psykiatrisk sykehus, Wilmar State Hospital, og to private institusjoner, Hazelden og Pioneer House, begynte å eksperimentere med nye behandlingsformer for alkoholisme ettersom de innså at noe måtte gjøres. Faglederne ved statshospitalet begynte å søke i akademiske kretser omkring hva som kunne gjøres for å hjelpe alkoholikerne, men fikk liten hjelp fra akademia. Etter hvert fikk faglederne opprettet kontakt med Hazelden, en nærliggende farm hvor AA-medlemmer hadde begynt å tilby utslåtte rennesteinsalkoholikere noen ukers rekonvalesens med fokus på praktiseringen av AA’s 12-trinnsprogram. Statshospitalet og Hazelden inngikk etter hvert et formalisert samarbeid og utviklet et 4 ukers primærbehandlingsprogram, senere kalt 28 days. AA’s erfaringsbaserte kunnskap ble implementert inn i behandlingsopplegget sammen med den profesjonelle behandlingen fra andre typer fagfolk. Et av behandlingsstedene oppdaget at det oppstod en særlig god kjemi mellom pasient og behandler hvis behandleren tidligere hadde opplevd noe av de samme problemene som klienten, og at forståelsen og identifikasjonen dem imellom var en særdeles viktig terapeutisk allianse.

Dette er sannsynligvis det første eksemplet på hvordan erfaringsbasert kunnskap systematisk ble tatt inn i et strukturert opplegg innenfor deler av helsevesenet, og dette skjedde som sagt på 1940-tallet.

Minnesotamodellen utviklet først og fremst to markante kjennetegn som de var først ute med – det ene var erfaringskonsulentrollen med tørrlagte AA-medlemmer som terapeuter, og den andre var å bringe familien inn i behandlingen sammen med den som hadde rusproblemet. Minnesotamodellens hjørnestein er nettopp at terapeutene har egen erfaring med avhengighet, samtidig som de er profesjonelt utdannet. Man så også at familiemedlemmene i stor grad hadde like stort behov for behandling av sine egne følelsesmessige og kognitive konsekvenser som den som hadde selve rusproblemet. I Minnesotamodellens behandling er avhengighet alltid blitt betraktet som et familieproblem ved at de pårørende alltid lider av sine kjæres avhengighetsproblemer, og derfor trenger egen behandling for de negative opplevelsene de har gjennomlevd. Eksempler på dette kan være gjentatte svik, benektelser, fortielser, manipulasjon, uansvarlighet, sorg, skam, skyld, muliggjøring, osv. Mange mønstre og roller kan ha blitt så inngrodd i familier som sliter med rusproblemer slik at de ikke endrer seg selv, selv om den rusavhengige blir rusfri. Kommunikasjon, regler, følelser, strategier, osv. jobbes målrettet med for den enkeltes velferd.

De tre ovennevnte institusjonene utvekslet erfaringer og metoder utover 1950-tallet, og etter hvert som behandlingsopplegget viste seg å være en formidabel suksess ble modellen kalt Minnesotamodellen på folkemunne, også referert til som 12-trinnsmodellen.

Minnesotamodellen forbindes ofte med AA, og de har mange likhetstrekk, men det er to forskjellige ting, selv om AA’s filosofi og sykdomserkjennelse ligger til grunn for hele modellen. Vi kan si at Minnesotamodellen er en profesjonalisert 12-trinnsbehandling med karakteristiske kjennetegn og særtrekk. Etter AA’s grunnleggelse i 1935 og eksplosjonsartede vekst utover 1940-tallet begynte man for første gang å se effektene av et rehabiliteringsprogram som virket for mange. Det var samtidig mange som ikke klarte å bli edru/rusfri av å gå på møter i AA-fellesskapet, og på grunn av dette behovet oppsto Minnesotamodellen som en parring av ideer mellom AA, legevitenskapen og psykiatrien.

Grunnlagstenkningen innenfor Minnesotamodellen som var banebrytende og ny baserte seg på følgende antagelser:

Rusavhengighet og alkoholisme finnes og det kan behandles. Dette kan virke absurd å tenke på i dag, men det var en mer eller mindre revolusjonerende tanke den gang. Klart, man visste at det fantes alkoholikere og junkies, men de var nesten ikke å regne som menneskelige vesener, de var forkvaklede individer uten moral, integritet og viljestyrke som hadde en genbank av fordervelse i seg, eller rett og slett djevelen selv. Det nye var nå at rusavhengighet kunne defineres på en annen måte enn tidligere, blant annet på grunn av synet til AA, og dette brakte med seg en behandlingsoptimisme og en generell avstigmatisering av rusavhengige, i tillegg til mer forskning, mer behandling, og bedre resultater enn noen gang tidligere i historien. WHO’s agenda omkring alkohol/rusproblemer og anerkjennelsen omkring dette fra 1948 og utover 1950-tallet kan tydelig ses i sammenheng med fremveksten av Minnesotamodellen, og selvfølgelig som samfunnsproblem generelt sett.
Rusavhengighet er en sykdom og en primær lidelse. Rusproblemet berører alle områdene av livet til den som har det, både fysisk, psykisk, sosialt, biologisk, økonomisk, seksuelt, følelsesmessig, åndelig/etisk, osv., og er kronisk og progressiv. Den har sannsynligvis en genetisk faktor også – såkalt genetisk predisposisjon uten at dette kan klassifiseres som årsaken til utviklingen av sykdommen. Man har kartlagt over 1500 forskjellige genom i dag som alle påvirkes av avhengighetsutvikling, men ingen er årsaken til det. I dag kaller vi avhengighet og alkoholisme for en biopsykososial lidelse, med underklassifiseringer/diagnostiseringer av forskjellige typer avhengighetssyndrom, gjerne ut i fra det mest åpenbare symptomet. Hvis man først har stilt diagnosen innebærer det å ha en livsvarig sårbarhet i forhold til bruk av rusmidler som ikke er reversibel med en gitt periodes abstinens eller avholdenhet. Sykdomsbegrepet har vært kontroversielt i de kretsene hvor avhengighet har blitt ansett som et feil- og tillæringsproblem med underforliggende årsaker, men den nyere nevrobiologiske og nevrokognitive forskningen underbygger denne påstanden, for eksempel gjennom sensitiseringsteorien. «En sylteagurk kan aldri bli en vanlig agurk igjen.»
Rusavhengighet er en «no-blame»-sykdom. Ettersom rusavhengighet etter hvert ble ansett som en sykdom var det ikke lenger et resultat av dårlig moral eller at man var et dårlig eller svakt menneske uten karakter, integritet og viljestyrke. Man gikk fra å være god/dårlig til å bli syk/frisk. Arven fra 1800-tallets avholdsbevegelser med sterke religiøse undertoner hvor man dømte de rusavhengige avtok, selv om denne arven fortsatt ser ut til å sitte igjen i folkesjela hos mange. På grunn av at dette reduserte skammen og det sosiale stigmaet omkring avhengighet/alkoholproblemet frigjorde det den enkelte til å kunne ta ansvar for sin bedringsprosess og sin egen tilfriskning på en annen måte enn tidligere. Profilerte samfunnsmennesker kunne stå frem og gå i bresjen, som for eksempel Betty Ford i USA.
Rusavhengighet er en mangefasettert og kompleks sykdom. I samarbeid med leger, psykiatere, psykologer, AA-medlemmer, osv. begynte man å identifisere sykdommens natur. Man kartla den fysiske allergien, den psykiske besettelsen, suget(cravings), de sosiale faktorene, den genetiske predisposisjonen, tilbakefallsproblematikken, osv. I den senere tid vil nevrokjemien være det seneste bidraget til å øke kompleksitetsforståelsen. Minnesotamodellen var den første behandlingsmetoden som bevisst bygde opp en tverrfaglig tilnærming til problemet.
Behandlingsmålene ble totalavhold fra rusmidler. Dette er jo logisk nok ettersom kontrollert drikking/rusing eller redusert forbruk ikke er oppnåelig for en som har utviklet sykdommen. Man jobbet imot en varig livsstilsendring som blant annet innebar deltagelse i 12-trinnsfellesskap for de som ønsket det. Alle pasienter ble sterkt oppfordret til å delta i selvhjelpsgrupper. Tilfriskningen ble ansett som en prosess og ikke som en enkeltstående hendelse i pasientens liv. Man ble ikke avhengig på en dag, dermed ble man ikke nykter på en dag heller.

Sykdomsbeskrivelsen som kom ut fra Minnesotaklinikkene fortonte seg slik:

Den rusavhengige ruser seg annerledes enn andre mennesker
Den rusavhengige kan ikke bruke måtelig eller over tid kontrollere sin bruk
Den rusavhengige fortsetter å bruke til tross for alle fysiske, psykiske og sosiale problemer bruken medfører, og vil som oftest benekte at det eksisterer noe problem
Den rusavhengige får kontrolltap
Den rusavhengige utvikler en sykelig psykisk avhengighet til sitt stoff
Den rusavhengige kan aldri ruse seg moderat igjen uten etter hvert å miste kontrollen på nytt

Behandlingen i Minnesotaklinikkene antok nå form imot å behandle sykdommen, selve alkoholismen og rusavhengigheten, før man gikk inn for å se på eventuelle bakenforliggende problemer, den såkalte komorbiditeten som enkelte forståsegpåere aldri blir enige om – hva kom først – høna eller egget? Skyldes de psykiske problemene rusen eller er de psykiske problemene årsaken til rusen, og hvem skal vi behandle først? Hvilke symptomer tar man tak i? I Minnesotamodellens behandling jobbes det alltid imot erkjennelsen omkring avhengigheten, og hvordan man kan håndtere trangen til å bruke.

Minnesotamodellens anerkjennelse av at rusavhengigheten var en primær lidelse var i utgangspunktet smart fordi det fjerner mye skam for den enkelte klienten, under forutsetning av at man har akseptert at man er rusavhengig, og ikke fortsatt benekter, rasjonaliserer, minimaliserer og bagatelliserer problemet. Sykdomsinnsikten ble dessuten et viktig innslag i den eksistensielle krisen som oppstår når man skal slutte å bruke. Samtidig er det en forutsetning for å kunne stille hva som helst slags diagnose at den som skal utredes er stabil og ved sine fulle fem, eller med andre ord rusfri. Sykdomsbegrepet hjalp pasienten til å akseptere og forsones med situasjonen hvor målet var å lære seg å leve med en kronisk sykdom, på lik linje med andre progressive og dødelige sykdommer. Sykdommen kan ikke helbredes, men den kan stanses, og man kan få et godt liv uten bruk av rusmidler. De færreste rusavhengige tror i utgangspunktet ikke på dette fordi effektene av avhengigheten på det nevrokjemiske planet forteller noe annet. Alle aspektene omkring det vi vet om funksjonene i amygdala, nucleus accumbens, det limbiske systemet, hippocampus, osv., forhindrer den rusavhengige i å tro at det finnes et godt liv uten å bruke, fordi effektene av rusmidlene/det man er avhengig av er så nært knyttet til overlevelsesmekanismer, motivasjon, belønningssystem, hukommelse, osv. Minnesotamodellens fagfolk hadde ingen kunnskap om nevrokjemi utenom det erfaringsbaserte planet som ble presentert gjennom edru AA-medlemmer som delte deres erfaringer.

Minnesotamodellen hadde også en multidisiplinær og tverrfaglig fordel som var ny. Man betraktet rusavhengigheten som noe mer enn bare det mest åpenbare symptomet – bruken av rusmidler. Avhengigheten ble ansett som et livsproblem. Hvis det å slutte å bruke er løsningen så er jo alt såre enkelt. De fleste som sliter med avhengighetsproblematikk vet jo at det er det å ikke begynne å bruke igjen som er det største problemet, ikke det å slutte i seg selv. Det har de fleste gjort hundrevis av ganger, uten særlig langvarig hell. Behandlingen var heller ikke slutten på problemet, men begynnelsen på løsningen for den enkelte gjennom praktiseringen av 12-trinnsprogrammet. Minnesotamodellen var også holistisk og tilgodeså alle områdene av livet for den enkelte. Ikke bare psyke, og ikke bare soma.

Undervisning omkring alle de livsområdene som berøres av avhengighetssykdommen ble raskt et kjennetegn ved Minnesotamodellen. Man underviste i sykdomsbegrepet, den progressive utviklingen, og omkring AA’s 12 trinn for å nevne noe, ved siden av gruppeterapien som klientene deltok i. Den informasjonen som ble delt skapte større identifikasjon ettersom den kom fra mennesker med egne og lignende erfaringer, og ble en stor suksess. En av de store fordelene med dette var at klientene ikke hadde samme type forsvar som når man deltok i en annen type gruppe eller i en-til-en-samtaler, gjerne med en konfronterende stil. Å lytte til foredrag og få presentert kunnskap som vanligvis er forbeholdt fagfolk skaper en atmosfære av å bli tatt på alvor, å bli sett, å bli respektert, osv. Foredrag og gruppeterapi er fortsatt kjernevirksomheten og ryggraden i Minnesotamodellen, i tillegg til det tverrfaglige samarbeidet mellom erfaringskonsulenter/terapeuter, leger, psykologer og psykiatere, sykehuspersonell, pedagoger, familierådgivere, sexologer, prester og andre typer rådgivere og helsepersonell. Mange andre typer behandlingsmetoder, som for eksempel de terapeutiske samfunnene som oppsto utover 1960- og 70-tallet bygger på Minnesotamodellens filosofi og behandlingstilnærming, dog uten sykdomstenkningen i bunn.

Minnesotabehandlingens elementer kan deles inn i tre hovedpunkter:

Primærbehandling – den intensive delen av behandlingen som enten foregår i innleggelse i døgninstitusjon, som ambulant/poliklinisk dag- eller kveldsbehandling. I primærbehandlingen jobbes det med å bryte benektelsesmønstre som alltid følger avhengighetsproblematikk, og klienten får lære seg verktøy som er nødvendige for å holde seg rusfri.
Ettervern – klienten erfarer at de strategiene som er lært inn i primærbehandlingen virker, og jobber med å implementere disse strategiene i det daglige livets rutiner, struktur og innhold. Ettervernet varer som regel i 2 år, i tillegg til oppfølging i selvhjelpsgrupper, psykolog, rådgivere, leger, osv.
Familiebehandling – de pårørende får mulighet til selv å bearbeide de konsekvensene de har som et resultat av å ha levd tett på avhengigheten, og også om hvordan man skal forholde seg til den nylig rusfrie familiemedlemmet.

Minnesotamodellen har selvfølgelig utviklet seg siden oppstarten, og de senere årene har den «absorbert» mange elementer fra kognitiv atferdsterapi. Dette er jo ikke så rart med tanke på det enkle kognitive programmet som 12-trinnsprogrammet i utgangspunktet er. Minnesotamodellen er den mest brukte behandlingsmetoden for avhengighet på verdensbasis og har hjulpet millioner av mennesker verden over. Her i Norge er modellen derimot blitt sparsomt brukt, og man regner med at ca. 5 % av behandlingen for avhengighetsproblemer her hjemme er Minnesotabehandling. På Island derimot, er tallene 95 %, og i alle våre andre naboland er tallene høye, og langt over 50 %. Man kan undre seg over hvorfor det er slik, når man vet at de som ønsker dette tilbudet faktisk har muligheter til å bli rusfrie.